Jeg har vokst opp med at Barbie ikke er noe annet enn en dukke - ikke et symbol for noe annet. Mamma var er kanskje enda mer glad i dukker enn oss barna, så ikke nok med at vi fikk dukker og utstyr til hver jul og bursdag, vi fikk også et fantastisk flott dukkehus da vi var små! Det har mine foreldre laget av sponplater. Veggene er tapetserte, på gulvene er det ordentlig gulvbelegg, vinduene har sprosser og naturmotiver malt for hånd - og gardiner selvfølgelig.
Etter noen år på loftet hos mamma og pappa, har vi plukket det fram igjen. Barna mine har hatt glede av det i noen år nå. De gamle dukkene og møblene (fra midten av 80-tallet til litt utpå 90-tallet) holder seg ganske godt må jeg si... Noe nytt har selvfølgelig også kommet til, men jeg synes ikke det matcher den gode, gamle kvaliteten.
Nå er stafettpinnen sendt videre. Nå er det niesene mine som skal få leke med dette en stund framover. (Tenk, min 5-åring synes det var helt greit å gi det videre til kusinene sine - da jeg var på hennes alder hadde jeg knapt begynt å leke med Barbie, og jeg tør vel ikke fortelle hvor lenge jeg holdt på med det...)
Skikkelig baderomstapet på badet, må vite.
oi! Dette ble skikkelig kornete,
men her er altså oversikten over huset.
.jpg)
.jpg)
.jpg)
.jpg)
.jpg)
.jpg)